RAS – MOCO movementcollective, EKKO
Lørdag 23. september kl. 16:00
HVOR: Dale psykiatrisk sykehus
VARIGHET: 50 min, ingen pause
PRIS: fra 200,- til 200,--
ARRANGØR: Sølvberget
BILLETTSALG VIA KAPITTELFESTIVALEN
Sted: Gamle Dale psykiatriske sykehus
Oppmøte: Parkeringsplass på Dale ved Kvinnebygget.
Arrangør: Kapittel
Eget billettsalg via Kapittelfestivalen: https://www.linticket.no/page/no/78/-/5920
RAS – MOCO movementcollective, EKKO
Sivilisasjon bygges på fortellinger. Fortellinger som kan skade noen og gagne andre.
Gjennom et nært samarbeid mellom koreograf, lyddesigner og forfatter utfordrer dette prosjektet fortellinger som presenteres som urokkelige og sanne. Vi tar utgangspunkt i fortellingen om Ekko og Narcissus, som tradisjonelt er blitt tolket som en kjærlighetsfortelling, men som vi avslører som en fortelling som tvinger kvinnen til taushet. Som tvinger henne til å bli et ekko som bare gjentar andres tale og som aldri blir lyttet til.
Med Ekko presenterer dansekompaniet moco ved koreograf Stine Isachsen Knudsen, forfatter Janne Stigen Drangsholt og lyddesigner Thomas Lønning, en vandreforestilling inspirert av ikoniske bygninger og glemte kvinners stemmer, hvor dans, tekst, musikk og arkitektur sammen åpner opp for en fornyet forståelse av tid og rom, fortid og nåtid, subjekt og sivilisasjon.
Kunstnerisk ide´ og koreografi: Stine Isachsen Knudsen
Lyddesign: Thomas Lønning
Medskapende dansere: Victoria Jane Harley, Maria Hannevold og Camilla
Apeland
Forfatter og utøver: Janne Stigen Drangsholt
Produsenter: RAS, Kapittelfestivalen 23 og moco movementcollective
Støttet av: Stavanger kommune, Rogaland fylkeskommune, Den gule banken gavefond, RAS og Kapittelfestivalen
Originalt oppsett av Ekko var støttet av Rogfk, Stavanger kommune, Sandnes kommune, FFuk, RAS
Forestillingen fremvises to steder, på Dale psykiatriske sykehus (Sandnes) og Ullandhaugtårnet (Stavanger) som begge er monumentale bygningsstrukturer hvis visuelle uttrykk fungerer for å minne mennesket om at det er lite, ubetydelig og maktesløst. I en feministisk historieforståelse vekker de assosiasjoner til patriarkalske styringsstrukturer, både i form av mentalsykehusets bruk av tvang mot «hysteriske» kvinner og den tydelige falliske utformingen av Ullandhaugtårnet. Samtidig ser vi at begge bygningene er såkalte «samtidsruiner», som også minner oss om endringene likestillingskampen har ført til i årene siden 1913 og 1964. Også gjennom forestillingen blir bygningene tatt tilbake av kvinner som lager et eget rom og forteller sin fortelling gjennom litteratur, lydbilder og dans.